Delingskultur i skolen

Det kan være vanskelig å sørge for kompetanseheving innen skolen i en hektisk hverdag. Det å sende en medarbeider på eksterne kurs medfører ikke bare kursavgift men også utgifter til vikar, alternativet kan være økt arbeidsmengde for kollegaene. For å rettferdiggjøre kostnaden og belastningen kan det å la hele personalet dra nytte av den nye kunnskapen en god strategi.  I en skole som driver aktivt utviklingsarbeid er en god delingskultur et viktig hjelpemiddel.

Det er flere fordeler i det å drive kompetanseheving internt. Opplæringen blir tilpasset den enkeltes kunnskapsnivå og behov. Det er viktig at det blir satt av nok tid til slike tiltak, og forsking viser at små økter med tett frekvens er bedre en lange økter som forekommer sjelden. ”Lærere trenger tid til å utvikle, absorbere, diskutere og praktisere ny kunnskap ” (Postholm, et al. 2012, s.140).

Det har blitt mer og mer vanlig å danne nettverk med kompetansepersoner fra forskjellige skoler som samarbeider og utvikler sin kompetanse for så å dele dette videre på egen arbeidsplass. Dette er en metode som egner seg meget godt for heving av digitale ferdigheter i et personale.

I et utviklingsrettet skolemiljø er det også viktig å kartlegge og synliggjøre de ressursene som eksisterer i organisasjonen, det er ikke nødvendigvis IKT ansvarlig som sitter på all nødvendig kunnskap. Det kan være forskjellige interesser og tilegnede ferdigheter hos den enkelte som kan være verdifulle å dele i et personale. Når en har en etablert arena for deling og hvor det er satt av tid og ressurser, kan de forskjellige aktørene få ansvar for opplæring innen sitt felt og personalet kan selv velge hvilke ”kurs” de trenger og ønsker å delta på.

 Fordelen med å ha kursholder på egen arbeidsplass er at vedkommende er tilgjengelig senere når den nye kunnskapen er tatt i bruk og eventuelle problemer oppstår, veien tilbake til kilden er kort. Det er også mer motiverende å lære noe en ser behovet for i egen praksis. Læringsmålene blir personlige og en kan selv styre fremdriften.

I en oversikt i boken ”Kompetent skoleledelse” ser vi at lærere svarer at de lærer mest om bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og læring gjennom selvstudium og ved prøving og feiling (62,3 %) 22,5 % svarer at de lærer av kollegaer, 10,7 % på kurs og bare fattige 2,5 % i lærerutdanningen (Andreassen, et. al, 2010, s. 69).  Når vi i tilegg har fått digitale ferdigheter inn i læreplanen som den femte grunnleggende ferdighet er det paradoksalt at ikke lærernes kompetanseheving innen dette området blir satt mer i system men heller overlatt til den enkelte.

Det å kunne ha en god delingskultur ved skolen forutsetter også at man har en kultur for vurdering av egen praksis og et ønske om å utvikle den egne praksisen. I bunnen må det også ligge en samarbeidskultur i personalet med god kommunikasjon og en klar felles forståelse av at utvikling er en pågående prosess.

Kilder:

Postholm, M-B, Haug, P, Munthe, E, Krumsvik, R, 2012, Lærere i skolen som organisasjon, Cappelen Damm Høyskoleforlaget, Kristiansand

Andreassen, R-A, Irgens, E, Skaalvik, E, 2010, Kompetent skoleledelse, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim