Aksjonslæring – Ikke bare i skolen

Aksjonslæring er et begrep som stadig oftere forekommer i forskjellige sammenheng. Metoden baserer seg på sosiokulturell læringsteori og man fremhever ofte prinsippet med ”Learning by doing” fra teorien til Dewey. I bedrifter og organisasjoner brukes metoden for å iverksette endring, men istedenfor å bruke tid og ressurser på kartlegging og rapportering av situasjonen, velger man et område hvor man ønsker endring. Metoden forutsetter at en kjenner egen organisasjon godt.  Fordelen med å bruke slike metoder er at endringer skjer nedenfra og opp, dette fører lettere til eierskap, motivasjon og engasjement slik at alle arbeider aktivt mot nye løsninger.

Skolen som organisasjon er i stadig endring og utvikling, det er derfor viktig å ha gode strategier og verktøy tilgjengelige. Vi må sikre at endring skjer ut fra refleksjon og begrunnelser. Tom Tiller lanserte på 1990-tallet begrepet ”Kenguruskolen” hvor man hadde en tendens til å kaste seg over nye metoder uten å reflektere over hvorfor og uten å ha en plan.

I St.meld. nr. 16 (2001-2002) punkt 3.6 har man definert følgende fem kompetanser som skal utvikles i lærerutdanningen.

• Faglig kompetanse

• Didaktisk kompetanse

• Sosial kompetanse

• Yrkesetisk kompetanse

• Endrings- og utviklingskompetanse

Aksjonslæring er et godt redskap i utviklingen av endrings- og utviklingskompetansen.

Postholm og Jacobsen lanserte i 2011 aksjonslæringssirkelen inspirert av Engeströms ekspansive læringssirkel fra 2001.

Aksjonslæringssirkelen (Postholm&Jacobsen, 2011, s.18)

I denne modellen ser vi at det å reflektere over egen praksis, stille spørsmål og prøve ut ny teori er en kontinuerlig prosess. Det forutsetter også en åpenhet og vilje til å dele sine erfaringer i klasserommet slik at andre kan tilgodegjøre seg kunnskapen. Dette kan nok virke skremmende for noen, men hvis dette er en naturlig del av en organisasjons praksis vil det på sikt bli ufarliggjort.

Lesson study er en metode som systematisk tar for seg endring av praksis i klasserommet. I praktikken er det slik vi arbeider når vi under utdanningen er ute i praksis. Planlegging av undervisningen skjer i samråd med praksislærer som så observerer undervisningsøkten, i etterkant analyserer man hvilke konsekvenser de forskjellige valgene hadde og kan komme med innspill til forandringer. I praksis bruker vi egne skjema for bevisstgjøring av de valgene vi tar, vi fokuserer på overganger og avslutninger, metodevalg, elevenes forkunnskaper, tydeliggjøring av mål for økten og tidsbruk, kort sagt vi strever etter den perfekte undervisningsøkten. Observasjonen av økten gjennomføres av praksislærer og eventuelle medstudenter. Etter økten analyserer man undervisningsøkten, dokumenterer i en logg hva som fungerte og hva som kan gjøres bedre og eventuelt hva som kan fungere. Så fortsetter prosessen i planleggingen med en ny økt som da med hjelp av erfaringene fra den forrige skal gi oss et bedre resultat.

Når man er i en utdanningssituasjon er dette en naturlig måte å arbeide på, vi har en naturlig assymetri mellom studenten og praksislæreren. Det er vanlig å hente in eksterne fagspesialister hvis en skal benytte seg av denne metoden på en skole. 

Kilder:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-16-2001-2002-/3/6.html?id=326837

Postholm, M.B., og Jacobsen, D.I. 2011, Læreren med forskerblikk. En innføringsbok i vitenskapelig metode for lærerstudenter. Kristiansand, Høyskoleforlaget.