Delingskultur i skolen

Det kan være vanskelig å sørge for kompetanseheving innen skolen i en hektisk hverdag. Det å sende en medarbeider på eksterne kurs medfører ikke bare kursavgift men også utgifter til vikar, alternativet kan være økt arbeidsmengde for kollegaene. For å rettferdiggjøre kostnaden og belastningen kan det å la hele personalet dra nytte av den nye kunnskapen en god strategi.  I en skole som driver aktivt utviklingsarbeid er en god delingskultur et viktig hjelpemiddel.

Det er flere fordeler i det å drive kompetanseheving internt. Opplæringen blir tilpasset den enkeltes kunnskapsnivå og behov. Det er viktig at det blir satt av nok tid til slike tiltak, og forsking viser at små økter med tett frekvens er bedre en lange økter som forekommer sjelden. ”Lærere trenger tid til å utvikle, absorbere, diskutere og praktisere ny kunnskap ” (Postholm, et al. 2012, s.140).

Det har blitt mer og mer vanlig å danne nettverk med kompetansepersoner fra forskjellige skoler som samarbeider og utvikler sin kompetanse for så å dele dette videre på egen arbeidsplass. Dette er en metode som egner seg meget godt for heving av digitale ferdigheter i et personale.

I et utviklingsrettet skolemiljø er det også viktig å kartlegge og synliggjøre de ressursene som eksisterer i organisasjonen, det er ikke nødvendigvis IKT ansvarlig som sitter på all nødvendig kunnskap. Det kan være forskjellige interesser og tilegnede ferdigheter hos den enkelte som kan være verdifulle å dele i et personale. Når en har en etablert arena for deling og hvor det er satt av tid og ressurser, kan de forskjellige aktørene få ansvar for opplæring innen sitt felt og personalet kan selv velge hvilke ”kurs” de trenger og ønsker å delta på.

 Fordelen med å ha kursholder på egen arbeidsplass er at vedkommende er tilgjengelig senere når den nye kunnskapen er tatt i bruk og eventuelle problemer oppstår, veien tilbake til kilden er kort. Det er også mer motiverende å lære noe en ser behovet for i egen praksis. Læringsmålene blir personlige og en kan selv styre fremdriften.

I en oversikt i boken ”Kompetent skoleledelse” ser vi at lærere svarer at de lærer mest om bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og læring gjennom selvstudium og ved prøving og feiling (62,3 %) 22,5 % svarer at de lærer av kollegaer, 10,7 % på kurs og bare fattige 2,5 % i lærerutdanningen (Andreassen, et. al, 2010, s. 69).  Når vi i tilegg har fått digitale ferdigheter inn i læreplanen som den femte grunnleggende ferdighet er det paradoksalt at ikke lærernes kompetanseheving innen dette området blir satt mer i system men heller overlatt til den enkelte.

Det å kunne ha en god delingskultur ved skolen forutsetter også at man har en kultur for vurdering av egen praksis og et ønske om å utvikle den egne praksisen. I bunnen må det også ligge en samarbeidskultur i personalet med god kommunikasjon og en klar felles forståelse av at utvikling er en pågående prosess.

Kilder:

Postholm, M-B, Haug, P, Munthe, E, Krumsvik, R, 2012, Lærere i skolen som organisasjon, Cappelen Damm Høyskoleforlaget, Kristiansand

Andreassen, R-A, Irgens, E, Skaalvik, E, 2010, Kompetent skoleledelse, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim

Aksjonslæring – Ikke bare i skolen

Aksjonslæring er et begrep som stadig oftere forekommer i forskjellige sammenheng. Metoden baserer seg på sosiokulturell læringsteori og man fremhever ofte prinsippet med ”Learning by doing” fra teorien til Dewey. I bedrifter og organisasjoner brukes metoden for å iverksette endring, men istedenfor å bruke tid og ressurser på kartlegging og rapportering av situasjonen, velger man et område hvor man ønsker endring. Metoden forutsetter at en kjenner egen organisasjon godt.  Fordelen med å bruke slike metoder er at endringer skjer nedenfra og opp, dette fører lettere til eierskap, motivasjon og engasjement slik at alle arbeider aktivt mot nye løsninger.

Skolen som organisasjon er i stadig endring og utvikling, det er derfor viktig å ha gode strategier og verktøy tilgjengelige. Vi må sikre at endring skjer ut fra refleksjon og begrunnelser. Tom Tiller lanserte på 1990-tallet begrepet ”Kenguruskolen” hvor man hadde en tendens til å kaste seg over nye metoder uten å reflektere over hvorfor og uten å ha en plan.

I St.meld. nr. 16 (2001-2002) punkt 3.6 har man definert følgende fem kompetanser som skal utvikles i lærerutdanningen.

• Faglig kompetanse

• Didaktisk kompetanse

• Sosial kompetanse

• Yrkesetisk kompetanse

• Endrings- og utviklingskompetanse

Aksjonslæring er et godt redskap i utviklingen av endrings- og utviklingskompetansen.

Postholm og Jacobsen lanserte i 2011 aksjonslæringssirkelen inspirert av Engeströms ekspansive læringssirkel fra 2001.

Aksjonslæringssirkelen (Postholm&Jacobsen, 2011, s.18)

I denne modellen ser vi at det å reflektere over egen praksis, stille spørsmål og prøve ut ny teori er en kontinuerlig prosess. Det forutsetter også en åpenhet og vilje til å dele sine erfaringer i klasserommet slik at andre kan tilgodegjøre seg kunnskapen. Dette kan nok virke skremmende for noen, men hvis dette er en naturlig del av en organisasjons praksis vil det på sikt bli ufarliggjort.

Lesson study er en metode som systematisk tar for seg endring av praksis i klasserommet. I praktikken er det slik vi arbeider når vi under utdanningen er ute i praksis. Planlegging av undervisningen skjer i samråd med praksislærer som så observerer undervisningsøkten, i etterkant analyserer man hvilke konsekvenser de forskjellige valgene hadde og kan komme med innspill til forandringer. I praksis bruker vi egne skjema for bevisstgjøring av de valgene vi tar, vi fokuserer på overganger og avslutninger, metodevalg, elevenes forkunnskaper, tydeliggjøring av mål for økten og tidsbruk, kort sagt vi strever etter den perfekte undervisningsøkten. Observasjonen av økten gjennomføres av praksislærer og eventuelle medstudenter. Etter økten analyserer man undervisningsøkten, dokumenterer i en logg hva som fungerte og hva som kan gjøres bedre og eventuelt hva som kan fungere. Så fortsetter prosessen i planleggingen med en ny økt som da med hjelp av erfaringene fra den forrige skal gi oss et bedre resultat.

Når man er i en utdanningssituasjon er dette en naturlig måte å arbeide på, vi har en naturlig assymetri mellom studenten og praksislæreren. Det er vanlig å hente in eksterne fagspesialister hvis en skal benytte seg av denne metoden på en skole. 

Kilder:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-16-2001-2002-/3/6.html?id=326837

Postholm, M.B., og Jacobsen, D.I. 2011, Læreren med forskerblikk. En innføringsbok i vitenskapelig metode for lærerstudenter. Kristiansand, Høyskoleforlaget.