Utfordringer til å ta i bruk digitale verktøy og arbeidsmåter i skolen

I LK 06 er digitale ferdigheter hos eleven en av fem grunnleggende ferdigheter. De digitale ferdighetene skal utvikles hos alle elever i alle fag. De grunnleggende ferdighetene; lese, skrive, uttrykke seg muntlig og regne blir i hovedsak dekket opp av norsk og matematikkfaget. Digital kompetanse skal inngå som en naturlig del i alle skolens fag. I lærerutdanningen blir det vektlagt at de fremtidige lærerne skal ha en bred digital kompetanseplattform, fremfor spesifikke kunnskaper i bestemte programvarer. Norsk og matematikk er obligatoriske fag i lærerutdanningen men det er ikke digital kompetanse eller IKT som faget tidligere het. 

Det kan selvsagt fortsatt være forskjeller i landet når det kommer til ressurser og tilgang til maskinvare og programvare som spiller inn i en skoles nivå av digital kompetanse, men viljen til å ta i bruk digitale verktøy må også være til stede i hele organisasjonen. Det er gjort forskning på forholdet mellom tilgang på utstyr og digital kompetanse hos elever. Denne viser at det ikke nødvendigvis skjer noen heving i kompetansenivået ved god tilgang til utstyr (Cuban 2001; Livingstone 2009, Blikstad-Balas 2012).  Den samme forskningen peker på at elevene tar med seg sin allerede tilegnede digitale kultur til skolen og holder på den. Læreren må derfor endre elvenes praksis slik at de kan nyttegjøre seg de verktøyene som fremmer læring. ”Hvis skolen ikke klarer å utvide elevenes praksiser ved å gi elevene relevante måter å bruke alle IKT-mulighetene på, vil elever fortsette å delta i de praksisene de allerede behersker, også på skolen.” (Blikstad-Balas 2012) 

På lik linje med elevene har lærerne en tilegnet praksis som må forandres når nye satsningsområder som for eksempel digital kompetanse blir nedfelt i læreplanene. Skolen som organisasjon må implementer disse endringene og praksiser må forandres. Ola Erstad (2005) mener at det er spesielt tre faktorer som hindrer denne utviklingen i skolen. Det kan eksistere en kultur ved skolen som ser på skolen som en motkultur mot fritidskulturen eller teknologiskepsis, i disse tilfeller mener Erstad at skolen som organisasjon ikke tilrettelegger for at ferdigheten digital kompetanse blir ivaretatt i undervisningen.  Den andre faktoren kan være at den enkelte lærer velger å ikke legge vekt på eller se behovet for ny teknologi i undervisningen. Den tredje faktoren han påpeker tar for seg blant annet profesjonskamp og ulik tilgang til nødvendig utstyr. Og han summerer opp disse faktorene som institusjonelle.

Til slutt vil jeg knytte dette sammen med det jeg nevnte innledningsvis. Lærere må tilegne seg en bred digital kompetanseplattform. Lærerne skal ikke konkurrere med elevene i digitalkompetanse, men utvide og bygge videre på den kompetansen de allerede besitter. Det ville derfor ikke være urimelig at noen endringer gjøres i lærerutdanningen for å ivareta dette. I dag er det opp til hver enkelt lærerskolestudent å velge digital kompetanse som valgfag og dette blir da overlatt til den enkeltes interesser. I de obligatoriske fagene norsk og matematikk er det integrert noe digital kompetanse. Hvis skolen skal stå rustet og kunne dekke dette behovet må kompetansen heves innenfor hele organisasjonen. Nyutdannede lærere må ha kompetanse nok til å ivareta læreplanens intensjon med grunnleggende ferdigheter. Lærere som allerede arbeider i skolen må gis mulighet til videreutdanning.

Litteratur

• Erstad, O (2005), Digital kompetanse i skolen, Oslo, Universitetsforlaget
• Cuban, L (2001), Oversold and Underused: Computers in the Classroom,Cambridge, Harvard University press
• Livingstone,S.M.(2009), Children and the Internet:great expectations, challenging realities, Cambridge, Polity
• Blikstad-Balas, M (2012), Digital Literacy in Upper Secondary School-What Are Students Using Their Laptops for During Teacher Instruction?, I Nordic Journal of Digital Literacy, vol 2

Nettkilder

·         http://www.udir.no/Lareplaner/Grunnleggende-ferdigheter/